De første parkene var dyreparker eller jaktparker, skogsområder forbeholdt kongelig eller aristokratisk jakt i middelalderen. De var omgitt av høye murer eller hekker for å holde viltet inne og folk ute. 

Disse vernede områdene utviklet seg fra 1500-tallet til landskapsparker (eller store innhegnede hager) omkring herregårder og landsteder. De var arealer til jakt, men var også med på å fremheve eiernes rikdom og status. Landskapsestetikk og landskapsarkitektur ble fagområder i slike miljøer. Etterhvert som byene vokste ble de private hagene overlatt til allmennheten. De store parkene i London har en slik forhistorie. 

Den industrielle revolusjon ga parkene en ny betydning som vernet område for allmennheten. Hensikten ble nå å bevare en smule natur i bylandskapet. Sport ble en viktig aktivitet i disse nye byparkene. 

Større områder som ble spesielt verdsatt på grunn av sin naturlige skjønnhet ble vernet som nasjonalparker, for å hindre at de skulle bli ødelagt av en naturlig ukontrollert utvikling i arealbruken.